En date. Mest lengsler.
Jeg har elsket så inderlig - at jeg ikke vet om hjertet mitt har plass til mer lidenskap. For det tømmes ikke, tar heller vare på den magiske inderlige lidenskapen jeg har fått opplevd. Og når jeg dør, siden denne energien som er i sjelen min, mer enn i hjertet, om de to kan skilles åndelig, selvom jeg ser dem for meg på to forskjellige steder i kroppen min, så tror jeg at all min lidenskap blir med videre, hvor nå enn det er.
Og nå, likevel med en tunglastet sjel, skal jeg på en date. Ikke fra Tinder, men en date er jo en date.
En helt vanlig mandag. Klokken 15, ikke for tidlig, passe for en kaffe, og ikke for seint, for da slipper jeg det ofte kleine med mat og vin - å sitte lenge, tvunget frem av en porsjon salat eller biff.
Og jeg gruer meg - for min egen reaksjon i de første sekundene når jeg ser han. Er tidlig ute, som alltid - og venter.
Det er sommer, jeg er usminket og ja; takknemlig med livet. Så jeg tenker at to mennesker som møtes for å utveksle tanker - kan være fint.
Jeg bestemmer meg for å være åpen - og gi og ta imot.
De første sekundene, da han kommer mot meg, og setter seg ned. Han kjente meg ikke igjen med en gang, håret er lengre, solen har satt spor i meg. Jeg har levd mye ute denne våren. Og sommeren. Gått mine mil i skogen og latt naturens spor merke meg.
Og samtalen begynner.
Det er godt og naturlig å sitte sammen med ham, han er interessert i hva jeg sier, vi drøfter store temaer og de små personlige. Ingen ting er kleint, og jeg tenker at jeg liker mye med ham, alt det jeg erfarer akkurat nå.
Det gutteaktige smilet hans, hans vennlighet, fin måte å se på livet. Han er slank, passe høy, noe jeg liker.
Skal vi møtes igjen, spør jeg når vi bryter opp.
Ring meg når du er tilbake fra Pilgrimsturen - så treffes vi gjerne igjen. Men jeg har lave skuldre, sier han, noe jeg tolker som han er redd for å binde seg, bli såret igjen, noe som gjør han enda vakrere.
Det passer meg bra, sier jeg, fordi jeg trenger å være alene. Hvorfor sier jeg det ? - at jeg trives i ensomhetens univers. For det er en del av det mennesket jeg er. Og skal han bli kjent med meg; så blir det hele meg.
Og jeg tenker at hvis han tenker like mye på meg - som jeg gjør på han nå - så kan denne daten blir til noe mer; for i lidenskapen og lengselen kan kjærleiken også få plass.
Men det vet jeg først etter Pilgrimsreisen. Og blir det ikke en ny date - så er jeg takknemlig for den lidenskapen han skapte i meg. Jeg lever. Er til. Og elsker.
Og så kommer følelsen av at han har forlatt meg - i regn og vind kommer denne erkjennelsen til meg.
I ettertid; det ble ikke flere dater, en morgen fra Vestlandet i vakkert regn, følte jeg at han forsvant inn i mørket. Klarte ikke å holde ham fast - nær meg. Sendte en sms - og fikk et pent svar om at han prioriterer en annen nå , at jeg er flott, men ikke skal bli hans, og at dette må jeg forstå.
Det ble med denne eneste sms, mellom han, som vekket lengselen igjen i meg. Han vet det ikke, og trenger ikke å få vite det, fordi jeg er ute av hans liv, en skygge som et kort øyeblikk berørte hans hjerte.
Og han vil aldri forstå hvilken lengsel han skapte i meg. For meg er den mer verdt en en date nr to.
Min indre store kjærlighetsevne.
“La alt dere gjør, skje i kjærlighet. ”
Alle mennesketreff setter spor - noen sterkere enn andre, noen leges over tid og noen pleier vi til evig tid.